Her er en idé som har surret rundt i hodet mitt den siste tiden. Motivasjonen min for å tenke på dette er at barna våre nærmer seg alderen hvor de kan ønske seg en mobiltelefon. Det er sikkert et par år til ennå, men jeg har lyst til å være forberedt.

Utgangspunktet mitt er at jeg er skeptisk til det jeg oppfatter som en skjermpanikk blant foreldre. Mediene snakker om "skjerm" og "skjermtid" som om dette er meningsfulle begreper, (forskerne er skeptiske). De hauser opp korrelasjoner mellom bruk av sosiale medier og psykiske plager hvor jeg tror forskningen peker mot en mer uklar sammenheng.

I den grad det finnes en ekte årsakssammenheng, mistenker jeg at den havner i skyggen av sosioøkonomiske faktorer og traumatiske opplevelser. Det er gjerne slik med forskning på barn og unges oppvekstvilkår. Altså, gjør skjermen barna dine tristere? Kanskje, litt, men det som betyr langt mer er nok om de vokser opp i et fattig eller rikt hjem, om de har foreldre som stresser eller foreldre som har tid til dem, om de får kos av en trygg voksen eller bank av en fyllik, altså om livet deres bygges på sandgrunn eller steingrunn.

"Jammen, hva skal vi gjøre med det da?" Ja det er jo dilemmaet. Et stort og vanskelig politisk spørsmål. Men det har ikke så mye med skjerm å gjøre.

Derimot er det lett å snakke om skjerm, som kanskje også har en viss effekt, så da gjør vi det i stedet. Mantraet blant en rekke foreldre og kommentatorer nå er: Totalforbud så lenge som mulig! Jeg skjønner at folk er redde. Men dette føles helt feil for meg. Det stemmer ikke med mine egne erfaringer med bruk av internett og smarttelefon. Jeg vokste opp med data og internett. Nei, ikke på samme måte, men jeg husker hvor vanskelig det var for de voksne rundt meg å forstå noe som helst av det jeg drev med.

Så da er alternativet bare å gi barna en smarttelefon og la det skure og gå?

Nei, åpenbart ikke. Det er mye galt med veien nettjenester har gått. Mye av foreldrenes frykt grunner i reelle problemer. Men mistanken min er at når dette skal omsettes til detaljerte analyser og konkrete anbefalinger, gjennomgår den noe av den samme fordummende forvandlingen som når folks legitime misnøye med aspekter av samfunnet omformes til høyrepopulistisk ideologi.

Så her er et førsteutkast til et alternativ. Den bygger på noen premisser, og foreslår deretter en metode for å introdusere mobilbruk til barn.

Kjerneideen er at man ikke overvåker, ikke sensurerer, men samtidig stenger ned alle apper fram til man har hatt anledning til å gi barna opplæring i hvordan disse kan brukes på en trygg måte.

Premisser

1. Barn og unge er ganske oppegående, har god forståelse for sin egen hverdag, og er i prinsippet i stand til å ta viktige beslutninger om sine egne liv.
2. Barn og unge er ikke radikalt forskjellige fra voksne. Vi foreldre er veiledere. Vi har makt, og skal bruke den når det trengs, men ikke ut fra en antagelse om at barna har en helt annen måe å tenke på, helt andre evner, helt andre behov.
3. Målet vårt bør være at barna lærer evnen til å ta helt ansvar for sine egne liv, og at dette skjer en gang mellom puberteten og utflytning. Altså, hvis barnet ditt er 12, og du har diktatorisk kontroll over mobilbruken deres, er de ikke på vei mot en slik selvstendighet.
4. "Skjerm", spill og sosiale medier er ikke giftige ting i seg selv. Dette er helt ålreit teknologi som både barn og voksne har glede av.
5. Det er mange problemer og farer ved netteknologi det er viktig å forstå, slik at man kan bruke dem godt. Men dette gjelder også for oss voksne. Vi er ikke grunnleggende forskjellige.
6. Viktigere enn å finne de riktige reglene er å bevare barnas tillit til at de kan snakke med dere om alt de opplever via mobilen som er skummelt eller farlig. Hvis en regel kolliderer med dette? Dropp regelen.

Regler

Hvordan ser dette ut i praksis? Kanskje slik som dette:

1. Mobilbruk skal ikke utsettes så lenge som overhode mulig. Det haster ikke, men det er helt greit å begynne tidlig.
2. Mobilen de får skal ikke inneholde overvåkning eller innholdssensur som sådan. Derimot må foreldrene ha full kontroll over hvilke apper de kan bruke.
3. I utgangspunktet er alle apper stengt. De åpnes opp én og én, gjerne på foreldrenes iniativ, men vær liberal med å si ja når det er barna som spør.
4. Men først må barna gjennom en “appskole” hvor de lærer om ansvarlig bruk av appen, og bare slipper gjennom hvis du er overbevist om at de har forstått det du sier. Temaer for appskolen:
   • Hva er dette for noe?
   • Hvordan fungerer dette bak kulissene?
   • Hvorfor har noen laget dette og hvordan tjener de penger?
   • Tips for å bruke appen riktig
   • Hvilke farer bør de være oppmerksom på?
   • Forklar åpent hva disse farene er. Er dette en app hvor de kan bli kontaktet av pedofile overgripere? Forklar dem hva dette er slags folk! Hvis barna ikke er på et nivå hvor de kan forstå hva du sier, er de ikke klare til å bruke denne appen. Forklar det du kan i denne runden, og prøv igjen om et år. (Shit, må jeg snakke om sex og overgrep med barna mine? Ja, og jeg håper ikke du venter til de får mobil med å begynne.)
   • Hva bør de gjøre hvis det skjer noe skummelt eller farlig på appen? Forklar at de kan komme til dere og snakke om alt, uten frykt for kjeft, straff, eller å miste mobilen. Ingenting er viktigere enn at de tør å fortelle dere det som plager dem.
5. Antagelig må du lære en del selv før du kan lære det videre. Det er greit, og sikkert nyttig for deg også.
6. Test dem på at de forstår det du har sagt. Hvis dette går helt over hodet deres, er de ikke klare. Kanskje finnes det et enklere, tryggere alternativ de kan bruke i stedet for akkurat denne appen.
7. Regler for bruk er greit, men de må peke fram mot selvstendig bruk en gang i ungdomstiden. Veiled barna fram mot å bruke denne appen slik du selv ville gjort det. Føles dette feil, fordi du selv bruker mobilen på en måte du ikke vil at barna skal etterligne? Da bør du kanskje starte med deg selv før du tvinger reglene på barna. Dere er ikke grunnleggende forskjellige.

Med andre ord, når barna spør "kan jeg få denne appen?" vil svaret ditt nesten alltid "ja! men vi må bare ta en appskole først". Nesten samme hva. Ofte vil utfallet av en slik appskole være at dette er de ikke klare for ennå. Jaja. Men så har dere begynt å snakke om det. Dere har noe å bygge videre på senere. Tempoet vil også variere mye med barna.

Ulike typer farer

Her er noen farer man kan trekke inn for ulike apper.

1. Overvåkning fra private selskaper i annonsemarkedet.
2. Statlig overvåkning.
3. At personlige data kommer på avveie. (Bilder, meldinger, hva de er interessert i.)
4. At de snubler over innhold som vil skremme dem.
5. At de mottar manipulativt eller falskt innhold.
6. Grooming, pedoer, ekstremister og andre gærninger
7. At appen er så gøy at den går på bekostning av andre viktige ting i livet ditt
8. At appen tyner dem (eller foreldrene) for penger

Premisset mitt er at du kan snakke med barn om mye av dette.

Det er også noen farer det snakkes mye om, men som jeg tror kanskje er overdrevne:

1. At man finner porno. Hvis de er for unge til å få noe ut av det, blir de bare forvirret. Er de gamle nok til å oppsøke det, er jeg ikke så voldsomt bekymret. Joda, porno gir et falsk bilde av sex, og kan formidle urealistiske kroppsidealer og kvinnehat, men den gjør dette som del av en større pakke som omfatter nesten alt av underholdning og reklame. Store deler kulturen vår er orientert mot å gi et falskt bilde av sex og samliv, og formidler urealistiske kroppsidealer og kvinnehat. Å henge seg opp i akkurat den delen av denne massive destruktive propagandaen som viser kjønnsorganer, blir en snerpete avsporing.
2. At noen oppsøker voldelig eller skummelt innhold de selv føler de er i stand til å takle. Noen liker skrekkfilmer, andre liker brutale voldsspill. Det er neppe skadelig i seg selv. Får de "arr i sjelen" av dette, blir de "avstumpet"? Tja. Jeg hadde mareritt i ukesvis etter at NRK viste det skumleste klippet fra Psycho på et quizshow i 1980-årene, men jeg visste at dette ikke var noe jeg ønsket å se. Varige skader ble det uansett ikke av det. Og klassekameratene som skrøt av å ha sett The Texas Chainsaw Massacre er jeg ikke egentlig så bekymret for. Det barn får arr i sjelen av er voksne som slår, drikker og skaper angst.
3. "Avhengighet". Ordet brukes langt mer enn det er dekning for i psykologien. At noen liker en aktivitet og bruker mye tid på den er ikke avhengighet. Det er til og med ikke avhengighet om de bruker så mye tid på dette at det går ut over andre sider av livet deres. Mange av dem kan slutte hvis de vil, de bare vil ikke. Avhengighet er når du ønsker å slutte, men ikke kan. Er du "avhengig" av mobilen din, pga "dopamin"? Neppe. Du liker å bruke den. Du burde kanskje kutte ned, og du kan nok hvis du vil, men du vil ikke. Så i den grad bruken er et problem, bør vi ikke fokusere på avhengighet, men på å finne ut hvorfor noen ønsker å bruke dette så mye at det ødelegger livet deres.

Dette er bare løse tanker. Jeg har ikke testet ut dette ennå, og vil bli nødt til å justere mye når det skal praktiseres. Jeg vil gjerne høre fra folk som har kommet litt lenger i løypa, om dine erfaringer. Hva har fungert bra og dårlig for deg?